I 1959 tok Eivind Groven for seg folkevisa "Olav Liljukrans" og skapte en særpreget komposisjon for kor og solister. Foranledningen var at Knut Nystedt hadde bedt om et nytt Groven-verk til Det norske solistkor. Groven la to folkemelodier til grunn, hvorav den ene var fra familietradisjonen, nedtegnet etter Torbjørg Omland. Hun var datter av hans morsøster Sigrid Rikardsdotter Berge, gift Lid. Groven komponerte dertil mye nytt melodistoff i balladestil. Olav Liljukrans er også oppført utenfor Norge.

Til Myllargutstemnet på Rauland i 1962 ble Eivind Groven bedt om å bidra. Han skrev da Balladetone, Springar fra symfoniske slåttar og hallingen Regnbogen for to hardingfeler. Den siste var helt ny, men stofflig i slekt med en springar han hadde laget i yngre år,"Regndagen". De tre slåttene for to hardingfeler kan med en viss rett karakteriseres som en strykekvartett for to feler.

Godt mottatt
Verket ble urframført av komponisten selv i samspill med Magne Manheim. Etterpå skrev Kjell Bækkelund en rosende omtale i Verdens gang under overskriften: "Groven lykkes".

Siden har andre notekyndige spelemenn prøvd seg på de vanskelige Grovens slåttene for to hardingfeler. Særlig er "Regnbogen" en utfordring. Men den har slått godt an i folkemusikkmiljøet. Slåtten kan også spilles for én hardingfele, men er vrien å spille for den går opp i posisjoner.

De gode erfaringer Eivind Groven hadde med sang til hardingfelespel, gjorde at han valgte å skrive et større verk for kor, solister og hardingfele. Det var noe helt nytt. Bergtakingsvisa om Margit Hjukse er en sterk og tragisk tekst med vakker melodi. Groven bygde sammen balladetonen, en gangar med navnet "Margit Hjukse" (på et felestille som kalles forstemt), og sitt eget nyskapte melodistoff til en fasttømret helhet. Han trengte to hardingfeler som var stemt på ulike måter.

Komponisten som solist
Ved de første framføringene spilte han selv hardingfele, blant annet ved en konsert i Haakonshallen i Bergen og under Nordiske musikkdager i Helsinki i 1964. Etter anmeldelsene å dømme må virkningen ha vært enorm. Midt i en konsert med 60-tallsmodernisme, dukker Eivind Groven opp med sin hardingfele.

"Herrar i Frack, Lahtis kördamer i vita änglaskrudar och solisttonsättaren själv med tvo ulikastämda hardangerfelor; en nestan skrämmande suggestiv gestalt med stenansikte och gengångaraktigt långsama rørelser i den kolsvarta folkdrakten." skriver Per-Anders Hellquist i Svenska Dagbladet 6.10.1964.

Ikke spor av nasjonalromantikk
Hellquist konkluderer med at det er Eivind Groven som har vist sterkest personlig profil under musikkdagene. Her er ikke spor etter "nationalromantikernas yviga omtolkningar". Og videre: "Groven er otidsenlig, om man skall bruka konventionell terminologi, men på sitt sätt absolutt personlig och ärlig. Man får en känsla av att han inte bara har rötter i den ursprungliga norska folkmusiken utan att han lever och verkar mitt i den."

Margit Hjukse på plate
Margit Hjukse av Eivind Groven finnes i to plateinnspillinger, med Groven selv og med Sven Nyhus. Verket har nådd vidt ut, og er etter hvert også blitt framført med yngre spelemenn som solister.