Mye av den musikalske fornyelse Eivind Groven brakte, hang sammen med at han førte inn i symfonisk musikk formprinsippene fra en musikk-kultur som den skolerte samtid hadde små eller ingen kunnskaper om. Eivind Groven fikk ofte høre at han skapte vakker, levende, ekte og ærlig musikk, at hans harmonier var rike på farger og nyanser, og at han instrumenterte oppfinnsomt. Men han ble gjentatte ganger kritisert for formen i de store verkene.
Kritikken
Pauline Hall etterlyser "framdriften mot et musikalsk høydepunkt, en avrunning som gir stoffet kunstnerisk form. ... Den melodiske uttrykksmåten i Grovens orkesterarbeider er bundet til taktgrupper og får liksom aldri befridd seg fra den i en bredt tonende sang." (November 1946)
Elling Bang er inne på noe liknende når han tross friskhet og særpreg i Grovens verker likevel savner "kontrasterende tematisk stoff" og en "byggende og formende vilje og evne i de store verkene". (November 1946)
Konrad Baden uttrykker seg noe mer forsiktig: "Utviklingen forløper gjerne som en mosaikaktig sammenføyning av smådeler hvor de i egentlig forstand symfoniske linjene kan være vanskelig å gripe." (Oktober 1966)
Grovens ståsted
Kladden til et brev til O.M. Sandvik, skrevet så tidlig som i juli 1927, artikulerer Eivind Grovens innstilling til formproblemene helt klart. Han er ikke interessert i å bruke det han kaller de "upplagde former":
"Det er då berre dei som kling inn i øyra i kvar konsertsal... Det er få konsertar eg gjeng frå utan å vera skuffa. Og eg spør meg sjølv: Kann du få deg til å laga noko liknande? Aldri i livet. Kva skal eg då med dei upplagde former? Derfor: når eg set meg ned og skal kalle fram i meg sjølv og feste på papiret, skjer det utan samband med nokor viss form utanfrå."
Eivind Groven vil ikke skape etter ferdig lest. Hvert verk må få "si form og sin stil". Han vil fram til former som er gyldige uttrykk for et rikt "mangesida" sjelelig innhold. Han sier også at når formen er funnet, kan han selv "betre enn nokon annan gjeva både teoretisk og psykologisk forklaring på mitt eige resultat." (Brevet til Sandvik.) Dette rimer godt med noe han sier i sine erindringer:
"Eg skyna at ingen utanforståande kunne lære meg korleis eg skulle forme ut dette stoffet. Den einaste læremeister måtte bli mi eigi kjensle."(Eivind Groven 1971 s. 48.)
Den vei Eivind Groven staket ut i ungdommen, holdt han fast ved. Det var den største motstands vei. Det var mange som ikke forsto hva han kjempet med. For Eivind Groven kunne resultatet bare bli tilfredsstillende om han tok opp kampen for å utlede og utvikle potensialet i sitt spesielle stoff - også innen de store former. Ellers ville hans motiver med Grovens utrykk forblø og miste sin kraft.
Mellom alle stoler
Folkemusikkhalvtimen i 30-årene utløste mange negative reaksjoner blant byfolk. Det illustrerer at de såkalte dannede lag i befolkningen manglet kodefortrolighet med folkemusikken. Folkemusikken møtte en mur av uforstand. Den samme mur møtte også Eivind Grovens musikk. Det er lett i dag å innse at Groven som ung mann måtte føle at han hadde knapp tid. I tillegg til sitt skaperverk, måtte han foreta et formidlings og forskningsarbeid. Han kjente et ansvar overfor den musikk-kultur han var sprunget ut av. Det dobbelte formål var:
I bygdemiljøet ble Eivind Groven forstått når han spilte de gamle hardingfeleslåttene eller komponerte innenfor de folkemusikalske genrene. Men han ble lite eller slett ikke forstått når han skrev symfonisk musikk -"bymusikk" ble det helst kalt. Til og med i dag kan en høre eldre spelemenn i Telemark uttrykke dette. "Ja, Eivind Groven, det va' stor spilemann, det! Men han va' visst inni byen og dreiv med noko janitsjarmusikk au". Ikke en gang en så opplyst mann som søskenbarnet Rikard Berge forsto komponisten Eivind Groven til fulle. Eivind Groven på sin side forsto folkemusikkmiljøet inn i sin dypeste kjerne, men fordi heller ikke folkemusikkmiljøet forsto mer enn visse sider ved ham, kunne han gi uttrykk for at han følte seg ensom. Han kjente det som han falt mellom alle stoler.
7. oktober, dagen før Groven fylte 60 år, skrev avantgardisten Arne Nordheim en nydelig liten artikkel i Morgenposten. Der står blant annet dette å lese:
"I dag står Eivind Groven på en sentral plass i vår tonekunst. Mens det internasjonale skapende musikkliv svaier i stadig skiftende stilorkaner har han funnet sitt sted. ... Hvis noen spør om veien til Grovens sted, vil de få til svar at de bare må gå etter sin lengsel."
Eivind Groven fikk etter hvert støttespillere og et interessert publikum på begge sider av den norske kulturkløften - og i utlandet. Dette publikum er voksende. Ved oppførelsen av Grovens 1. symfoni i Oslo i 1966 skriver Klaus Egge i Arbeiderbladet:
"Groven følger sine egne veier m. h.t. formutvikling og tematisk behandling. En gjør klokt i å lytte til hans musikk ut fra dens egenart, og ikke alltid diskutere den ut fra gjengse, symfoniske prinsipper. Det greidde jeg å gjøre denne gangen, og hadde stor glede av å følge hans umiddelbare, sangglade tematikk."
Dette var ord som må ha gjort komponisten godt. Helt fra Eivind Groven bevisst begynte å lete etter sin egen form, visste han at han måtte bryte med det tilvante, og han var villig til å betale prisen.
© Dagne Groven Myhren
statsstipendiat, professor i nordisk
ved Universitetet i Oslo
(Kydland 1983) Anne Jorunn Kydland: Eivind Grovens 1. symfoni - en studie i hans metamorfoseteknikk. Hovedoppgave i musikkvitenskap, Universitetet i Oslo, Oslo 1983
(Kydland 1984) Anne Jorunn Kydland: "Eivind Grovens 1. symfoni - en studie i hans metamorfoseteknikk". I: Dansk årbog for musikforskning XIV, 1983. København 1984
(Lysdahl 1999) Anne Jorunn Kydland Lysdahl: Eivind Groven - tradisjon og fornyelse. Manuskript til en ny norsk musikkhistorie som er under utgivelse