Da NRK utlyste en tevling i symfonisk musikk i 1937, sendte Eivind Groven inn sin første symfoni.

Det temaet som ble kjenningssignal i radio, hadde Eivind Groven laget i 1933. Det var utformet som en laling, og ble åpningstema i hans første symfoni. Klaus Egge kalte det "Et funn av et motiv". ( Sitat: Klaus Egge 1966, Arbeiderbladet.)

Melodisk stoff som ikke var utarbeidet fra den tida han skrev musikk til tekster fra Driftekaren, dannet grunnlag for to satser, bl.a. den vakre og tungsindige Largosatsen. Largosatsen åpner med et berømt solistparti for tuba. Det er nok høyfjellsstemninger fra Driftekaren som har gitt opphav til tittelen, "Innover viddene".

Groven la også inn en frisk springar av egen oppfinnelse, og en gangar, fritt etter en springar han hadde hørt av hallingdølen Olav Sataslåtten.

Det ble en stor, mangfoldig og utradisjonell symfoni som ble belønnet med 2. premie. Den ble fullført i 1937. Ved den første - og eneste - oppførelsen i en konsertsal gjorde den stor lykke. Det skjedde i New York i juni 1947. "Kvelden var din Eivind", skrev søskenbarnet Åsmund Gøytil som var til stede. (Brevet er datert Brooklyn i juni.)

Symfoni nr 1 blir omarbeidet
I 1946, etter suksessen med 2. symfoni (se nedenf.), tok Eivind Groven første symfoni for seg igjen, gjennomarbeidet og 'slanket' den. Han utarbeidet første sats til to satser. Largoen beholdt han, men fjernet gangardelen av fjerde sats og videreutviklet Driftekar-stoffet. Springaren ble også tatt ut. Verket oppnådde større konsentrasjon - men var fremdeles i 4 satser. Den omarbeidede symfonien ble oppført første gang i Bergen med Olav Kielland i 1951. Det er denne versjonen som blir framført i dag.

Hardingfele og klaver
Springaren fra første symfoni ble skrevet ut for hardingfele og klaver. Den kom ut på 78-plate med komponisten selv på hardingfele og Rolf Holger ved klaveret i 195??. På den andre platesida spilte Groven "Fanitullen" i form etter Eilev Smedal.

Largo for orgel
Etter oppfordring av Rolf Holger utarbeidet Eivind Groven Largosatsen fra symfonien for stort kirkeorgel. I denne form er den blitt framført av flere organister, bl.a. av Kåre Nordstoga i Oslo konserthus, og i Domkirken ved Kong Olavs gravferd i 1991. (?) Noen dager før, i forbindelse med kongens død, ble symfonien i sin helhet sendt i NRK TV i beste sendetid med Filharmonisk selskaps orkeste. Dir. Alf Årdal

Symfoniske slåttar
Springarsatsen og Gangardelen fra fjerde sats av urformen av Første Symfoni ble siden utnyttet i et nytt orkesterverk. (Se nedenf.)

Bryllaup i skogen ble uroppført Bergen i 1946. (Se nedenf.)

Suiten Fjelltonar bygger også direkte på folketonestoff. Første sats "Stutarlåt", er hentet fra Lindemans "Fjeldmelodier". Andresatsen, "Vinjesong", bygger på en melodi Eivind Groven hadde skrevet ned etter mor si, Aslaug R. Groven. Hun brukte den til Vinjes tekst Ved Rondarne (dvs. "No ser eg atter slike fjell og dalar".) I ettertid er det kommet opp at gudbrandsdølen Engebret Haugen, som fortalte Peer Gynt-sagnene for P.Chr. Asbjørnsen på 1840-tallet, skal ha laget melodien. Den er imidlertid noe omformet i Telemarktradisjonen. Til grunn for tredjesats ligger en form av springaren "Siklebekken" etter Myllarguten og Halldor Meland. Fjelltonar er velklingende musikk, fantasifullt harmonisert og instrumentert.

Siste sats av Fjelltonar foreligger også for hardingfele og orkester. For samme besetning foreligger gangaren "Sulldølen". Ved framføringer av disse komposisjonene har Groven selv som regel vært solist. Begge komposisjoner finnes også for hardingfele og klaver.

Et stemningsfullt verk for kor og orkester til en upretensiøs tekst av Ragna Groven, "Naturens tempel", ble til i 1945. Verket er oppført flere ganger. Eidind Groven har også skrevet det ut som et rent instrumentalverk, for orgel solo og orgel og fiolin. I disse versjoner bærer det tittelen "På hellig grunn". Det er i denne form verket kjennes best i dag.

Etter forespørsel fra Arthur Klæbo i NRK, 50 år etter Ivar Aasens død i 1896, ble Ivar Aasen suite til, bygd på sanger av Ivar Aasen. Eivind Groven skrev på kort tid et verk for kor og orkester. Han brukte dels kjente melodier til Aasentekster, dels nykomponerte melodier. Til siste sats lånte Groven fra sitt eget verk "Renessanse". Satsen dannet musikalsk bakteppe for Alfred Maurstads resitasjon av "Gamle Noreg". Ivar Aasen suiten har også vært framført som ren orkestersuite.

Korsanger
De nykomponerte melodiene til Ivar Aasen-tekster: "Den tyngste sorg og møda", "Takk vere Gud" og "Hugen" ble også satt ut for bl. kor og kan oppføres separat.

Geirr Tveitt karakteriserer "Hugen" som "eit merkeleg verk". Han understreker at melodien tonalt sett befinner seg i et spenningsfelt mellom dorisk og frygisk, og at harmonikken inneholder overraskelser som synes å underbygge tekstens ord: "mykje kjemer til som ingen hadde spått." (Groven 1971).

Klaverstykker
Orkestersatsen til "Dei vil alltid klaga og kyta" og "Dei gamle fjell" ble siden skrevet ut for klaver og trykt.

Like før jul i 1945 inviterte Harald Sæverud Eivind Groven til Bergen for å dirigere egne verker ved en konsert med Harmonien 31. januar 1946. Sæverud gav ham et 14 dagers lynkurs i orkesterdireksjon. Groven debuterte som dirigent med suiten "Bryllaup i skogen" basert på folketonestoff (uroppførelse) og en sats fra Renessanse. Sæverud dirigerte noen av sine mest kjente verker, bl.a "Kjempeviseslåtten". "De to komponistene ble hilst med spontant bifall fra den fullsatte sal" skriver en av Bergensavisene.

Erfaringene fra Bergen gav Groven mersmak på å dirigere egne verker. Allerede i april 1946 leide han Aula og orkester og fikk opp igjen Brudgommen. Han dirigerte selv de tre første satsene, mens Knut Nystedt dirigerte satsene for kor, solister og orkester. NRK gjorde opptak, og konserten ble sendt i radio. 4. november dirigerte Groven igjen egne verk i Oslo. (Se nedenf.)