Klaverkonserten bygger på deler av Marihand i fri utforming, og på nyskapt stoff. Eivind Grovens etter hvert store kompositoriske erfaring kom selvsagt verket til gode. Klaus Egge skriver innsiktfullt om det etter en framføring i Oslo i 1951. Særlig er han betatt av den duggfriske og helstøpte andre-satsen og tredjesatsen der stoffet "spreller friskt og levende fram". Han konkluderer slik: "de to siste satsene viser mange trekk som fornyer Grovens stil." (Arbeiderbladet 3.4.1951.)
Laling og sull
Standardverk
Groven hadde planer om å skrive enda to klaverkonserter med utgangspunkt i "Marihand", men tida strakk ikke til.
Til åpningen av det nye rådhuset i Oslo ved byens 900-års-jubileum i 1950, ble det utlyst en konkurranse om festouverture. Eivind Groven sendte inn to forslag. Det ene, ouverturen Hjalarljod, ble premiert og uroppført i 1950.
Orkestersatsen er sprakende festlig, rytmisk poengtert og har innslag av sangbare partier. (Hjale = syngemåte brukt av folk, gjerne gjetere, som vil komme i kontakt med hverandre i skogen eller på fjellet; ljod = lyd.)
Hjalarljod har oppnådd stor popularitet både hos musikere og publikum, og er i dag det orkesterverket av Groven som blir mest spilt i inn- og utland. Det er også skrevet ut for brassband av ....., noe det lå godt til rette for.